Vågan kommune i Lofoten har 9.200 innbyggere med Svolvær som administrasjonssentrum, og er en kommune med stor kunstnerisk aktivitet ikke minst som følge av all turismen. Kommunen anerkjenner denne innsatsen med egen kommunens kulturpris, som er delt ut siden 1988, mens også frivillighetssektoren fikk sin egen pris i 2018, akkurat som i Tinn.
En søndag kveld rett før jul ble både kulturlivet og frivilligheten hedret i Lofoten Kulturhus, med pris og prispenger på 15.000 kroner innenfor hver kategori. Kulturprisen deles ut til kulturarbeidere som har bidratt til å berike kulturlivet i kommunen, og ønsker på den måten å være til inspirasjon for andre. Det var en enstemmig jury som stemte frem kunstneren som har vært en viktig aktør blant de unge. I år gikk prisen til en som er vokst opp i Tinn kommune, «Solsoldat» Rune Francisco Fauske.
–Rune Francisco Fauske gratulerer med kulturprisen i Vågan! Hvordan skjedde det da du ble tildelt denne kulturprisen?
–Jo, tusen takk. Det var en stor overraskelse. Den nye kultur- og enhetslederen vår i kommunen fortalte at juryen hadde tildelt meg denne prisen, etter at folk i lokalsamfunnet sender inn forslag. Det kommer fra mennesker som mener jeg fortjener det, så det er ganske stas!
– Men selv om jeg har drevet med kunst hele livet, så var dette var overraskelse. Og når det synker liksom litt inn, så ser jeg slik på det at det er en veldig god start for det jeg har lyst til å gjøre i fremover. For jeg har ikke tenkt å gi meg! Jeg har bodd her i Vågan i 17 år nå, så jeg har vel satt mitt preg på lokalmiljøet her oppe. Både visuelt i bybildet, men jeg tror altså mye av grunnen til at man får en kulturpris er jo fordi at man bidrar til inspirasjon. Det at jeg har jobbet mye med barn og unge, siden 2014, og det har liksom blitt enda litt mer organisert under koronaen. Ja. Så har jeg fått reist litt rundt omkring med ungt kunstprosjekt.
–Blant annet i Tinn også, der har jeg vært to ganger, og jeg håper at jeg kan komme tilbake og vi kan fortsette med å jobbe på ungdomsklubben her, eller et annet sted med ungdommen, og øke kreativiteten og forståelsen av hvor mye kunst egentlig omfatter hverdagen vår. I stedet for å tro at det er bare et bilde på veggen, så kurset mitt handler på en måte om å løse opp i, gi dem litt mer fyll da, i hva kunst egentlig er. At det ikke bare er et bilde på veggen, og at det er bare rare skrullete mennesker, som kan lage kunst.
–Fortell, hvis man drar til Vågan, hvor er det man da kan se kunsten din?
–Ja, det er jo en vegg som er på Biltema i rundkjøringen på vei inn til sentrum i Svolvær. Så der ser man det første kunstverket, et stort veggmaleri på 12 meter høyt og 12 meter langt. Det er en fisker som symboliserer for meg mennesket som reiser ut for å få tak i mat til seg og sin familie og sine barn. Og så kommer det litt lengre inn i byen, og da har jeg laget et svært verk som er nesten like stort, 12 meter høyt, 6 meter langt det her, til Lofotposten. Ja, og så er det en god del andre kunstverker, også er det litt restauranter og sånne ting da.
–Hvordan har det seg at du havna i Vågan, Rune?
–Nei, altså det var jo tilfeldig. Med tilfeldighetenes magnetkraft, kaller jeg det. Jeg satt jo i Mælgata på Rjukan, der mamma bodde, vi satt inne på kjøkkenet og så sa Daniel Larsen at kanskje jeg skulle søke på kunstskole i Lofoten, men jeg visste jo ikke engang hvor Lofoten var. Og så sjekket vi det opp, og så ringte jeg, og så fikk jeg mulighet til å sende en søknad, og to uker etterpå fikk jeg melding om at jeg var inne. Da var det bare å pakke sekken og bikkja mi på 4 måneder som jeg hadde fått, og reise.
–Det var egentlig ikke veldig planlagt, og pappa sa jo «Nei, nei, nei, du må ikke på kunstskole, nå må du få deg ordentlig jobb». Men jeg sa bare at jeg ikke spurte om lov, jeg forteller deg bare hvor jeg skal! Så det var, det var liksom ikke så mye planlagt men det var egentlig bare å pakke sammen og komme seg oppover.
