Anthony er 81 år gammel. Han bor alene i leiligheten sin i London og avviser hver eneste hjemmehjelp som datteren Anne påtvinger ham. Slik hjelp blir stadig mer nødvendig for henne å få på plass, siden hun ikke kan treffe ham hver dag lenger. Hun har nemlig bestemt seg for å flytte til Paris for å bo sammen med en mann hun akkurat har møtt.
Men dersom dette stemmer, hvem er den fremmede mannen som plutselig vandrer inn i Anthonys stue og hevder å ha vært gift med Anne i over ti år? Og hvorfor er han så overbevist om at det er Anthony som befinner seg i ekteparets leilighet, og ikke omvendt? For Anthony føles det som han går fra forstanden, eller i alle fall som om noen prøver å lure han til å tro at han går fra forstanden. Han husker så tydelig at leiligheten er hans egen. Kan det være at de forsøker å svindle leiligheten fra ham?
Det er også viktig å få fram at The Father ikke er en slags avhandlingsfilm som handler om en medisinsk diagnose og de som lider av den. The Father har klart å finne en kunstnerisk måte fremstille både hvordan demens oppleves og hvordan det påvirker de rundt. Den kan til og med være morsom, til tider er det nesten som en sort komedie. Dette har filmen fått til ikke minst ved hjelp av smarte filmatiske grep, men kanskje aller mest gjennom arbeidet til en av vår tids største skuespillere, Anthony Hopkins.
Det er ingen tilfeldighet at hovedpersonen har samme fornavn som skuespilleren som portretterer ham, Anthony. Da Florian Zeller begynte jobben med å konvertere sitt teaterstykke til film, var det bare én skuespiller som var aktuell.
Faktisk er årsaken til at franskmannen Zeller i det hele tatt laget filmen på engelsk at det dermed ble et håp om å få Hopkins i hovedrollen. Ikke rart at Anthony Hopkins til slutt vant Oscar for rollen!
