fbpx

Sanjas 1. mai tale på Vemork

Radio Rjukan2. mai 202215min
Sanja Pasovic

Sanja Pasovic flyktet som 26-åring fra Bosnia i den grusomme krigen i det tidligere Jugoslavia, der hun flyktet med sin eldste datter på armen til Norge, og kom etterhvert til Rjukan.
Hun fikk flott respons på sin tale «En flyktning ser tilbake – og framover» som hun holdt i Maskinhallen på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork.

På oppfordring fra RA kommer her hennes tale i sin helhet:

«Kjære alle sammen, gratulerer med dagen.

Kjære NIA v/Kari, tusen takk for invitasjonen og forespørsel om å holde 1. mai-talen i år. Det er et ærefullt oppdrag jeg har takket ja til, med dyp ydmykhet og pur glede.

Som varaordfører i forrige periode fikk jeg muligheten til å holde både 8. mai-tale på frigjørings- og veterandagen her på Vemork, og fikk ta imot Synnøve Aasland da hun ble kvinne nummer tre i rekken blant heltene i heltegalleriet.

Begge oppdrag satt jeg stor pris på.

Vil også legge til at jeg i likhet med mange andre venter i spenning og gleder meg til åpningen av Tungtvannskjelleren i juni.

Her om dagen skrev redaktøren i RA om Solfesten i sin lederspalte: at dette er nyttårsaften, 17.mai og St. Hans på én gang. For meg er 1. mai alt dette og mye mer! For meg som ble født i Jugoslavia – et land som ikke lenger finnes – har 1. mai alltid vært den dagen som handlet om verdier som frihet, likhet og solidaritet over hele verden.

Feiringen av 1. mai har også lange tradisjoner i Norge. Helt fra 1890 har dette vært arbeiderbevegelsens dag. Det er den dagen i året vi skal vise styrke og mobilisere for internasjonal solidaritet. Vanligvis er dagen preget av taler som inneholder alt vi skal kjempe for. Paroler som «lik lønn for likt arbeid» er en av mine personlige favoritter. Da tenker jeg på alle de fantastiske kvinnene som gjennom tiden har formet Norge til det landet det er i dag. Jeg tenker på de kvinnene som har kjempet for allmenn stemmerett, gått i streik og tatt kampen for likestilling.

I år går mine tanker til kvinner i og fra Ukraina. Siden 24. februar har vi våknet opp med nyheter fra Ukraina, og fulgt med på den tragiske utviklingen dag etter dag. «Krigen er det som skjer når språket svikter» sa forfatteren Margaret Atwood.

For meg – som kom til Norge på 90-tallet som flyktning fra Sarajevo – har krigen i Ukraina vekket vonde minner. Min bakgrunn som flyktning er en av grunnene til at det er jeg som står her og holder dagens tale. Det å se TV-bildene fra Ukraina med kvinner og barn i busser, var som å se seg selv i en film. Den gangen jeg måtte forlate min hjemby, hadde jeg nettopp fylt 26 år og hadde med en 18 mnd. gammel jente i fanget. Vi hadde en koffert og en pakke med Pampers-bleier på tur. Vi skulle bare være borte i to uker til situasjonen hadde roet seg ned. Lite visste jeg at marerittet så vidt hadde begynt. At det skulle ta fem år før jeg kunne vende hjem til fødebyen min, og se mine foreldre og søster igjen.

TV-bildene viser det alle vi som måtte flykte har følt på: uvisshet, redsel, maktesløshet – både overfor situasjonen og en selv. Fedre som gir en siste klem, vinker for siste gang og lover å sees igjen. Det er dette jeg ser i øynene til disse kvinnene på TV-skjermen. Det er vondt, opprivende og fortvilende.

Mitt politiske engasjement startet akkurat av denne grunn – av og for solidaritet med asylbarna og mennesker på flukt.

Vi opplever et fantastisk engasjement for ukrainske flyktninger. Dette har gjort meg bevisst på ulikheter og urettferdighet blant folk som er på flukt. Jeg tenker på barna i Moria-leieren, flyktninger på Lampedusa, Libanon, Syria og andre. Jeg tenker på de 450 lengeværende asylbarna som aldri fikk opphold i Norge. Jeg tenker på de titalls menneskene som drukner hver dag i havet ikke så lang fra oss, steder vi pleier å feriere.

Krigen etterlater spor som er med deg resten av livet. I de siste 30 årene har mange av oss bosniske og andre flyktninger vært gjennom mye. Fra fortvilelse til lettelse, med både nedturer og oppturer. Hele mitt voksne liv har jeg følt på at jeg har levd to parallelle liv. Jeg tror at mange flyktninger kjenner seg igjen i dette. Det å tilhøre to steder og samtidig ikke noen av dem. På mange måter har vi vokst fra hverandre, mitt hjemland og jeg, vokst fra mine venner og familien. Vi endrer oss med omgivelsene, vi leser ulike aviser, nyhetsbildet ser annerledes ut.

I Norge lurer vi på hva russiske medier skriver om sine forbrytelser, og hvilken informasjon om krigen i Ukraina den russiske befolkningen får nå. Hvilke kilder kan vi stole på? Som bibliotekar og student har jeg lært at kildekritikk har en viktig rolle i jakten på sannhet og troverdighet. Hvilken rolle inntar vi når vi deler artikler og oppdateringer på sosiale medier? Hvilket ansvar har vi?

Gjennom hele mitt liv som flyktning har alt dreid seg om å høre på nyheter, også på et språk jeg – den gang – så vidt forsto. Å se bilder på TV, å lytte etter for å høre om Sarajevo og Bosnia blir nevnt. For mange av oss var dette den eneste måten å vite hva som skjedde hjemme. Å sitte timevis i dagligstuen på asylmottaket, desperate etter å vite hvordan våre nære og kjære har det. En god venn av meg var flyktning i Trondheim. Han fikk sett sin egen far drept på direkten på NRK i en slik dagligstue på asylmottaket, med flere bosniere rundt seg. Jeg ble stum lenge etter at han fortalte dette til oss. Slik fikk noen av oss nyheter hjemmefra.

I det tidligere Jugoslavia oppstod begrepet «blandet ekteskap». Dette betegner ikke ekteskap mellom to ulike kjønn, men mellom to med ulik religiøs tilhørighet! Det mangfoldet vi en gang var stolte av, ble brått en byrde for mange av oss. Mange av mine nære venner har måttet forlate sitt hjemland for å være sammen med den de elsker. Mange har mistet kontakten med sin næreste familie og venner. Mange har skammet seg over hvem de er.

Jeg minnes å være på flyktningmottaket i Stabbursdalen i Porsanger, sammen med flere andre unge, bosniske kvinner, og føle på hvordan Bosnia ble en delt stat. Vi og våre barn tilhørte ingen – og samtidig alle. Vi drømte om å kunne få en by i Bosnia for oss «blandende» slik at vi kunne reise tilbake. Det forble bare en drøm, og i dag er jeg glad for at jeg fikk muligheten til å bli her i Norge og ha et godt liv her.

Jeg vil ta et øyeblikk, og snakke litt om russerne vi har blant oss. Jeg tenker særlig på alle de russiske barna som går på skole her i Norge, og har foreldre som har bodd lenge i dette landet. Dette er barn som egentlig ikke forstår hva som skjer. Som ikke forstår hva krig er. Redde for å bli satt i bås med de som gjør grufulle handlinger. Føler på skyld og skam for å være en del av en gruppe. Vi voksne må huske å skjerme disse barna og ta vare på dem som våre egne.

Snart har jeg bodd på Rjukan i 25 år. Her har mine barn vokst opp. Her har jeg gode venner. Her har jeg et liv. Rjukan har blitt hjemme. Jeg og min familie er godt integrert, vil jeg tørre å si. Kanskje litt for godt integrert, til og med.

Da min yngste datter var 8 år, hadde de lært om utvandring fra Tinn på skolen. Hun kom hjem fra skolen, stolt over å ha lært begrepene «utvandring» og «innvandring», så spør hun meg: «Mamma, kjenner du noen som er innvandrer?». Da svarer jeg: «Men kjære Una, vi er jo innvandrere!». Så utbryter hun: «Å herre gud!»

Noe slikt håper jeg barna fra Ukraina og barn fra andre verdensdeler som blir bosatt i Tinn får oppleve. «Uvitende» om sin tilhørighet og bare bevisste på at de er barn. Disse kommer vi framover til å møte i våre nabolag, på butikken, skolen og på jobb. Ta dem godt imot, la barn være barn, la voksne få lov til å bidra så tidlig som mulig. Vi må ha politiske tiltak for å lage et godt hjelpeapparat. En flyktningtjeneste med ressurser til å ta vare på de som kommer. Men hvordan skal vi best ta dem imot?

Språkopplæring og arbeid er nøkkelord for god integrering. Jeg husker godt min første arbeidsplass rett etter gjennomført språkkurs. Da begynte jeg å jobbe i en barnehage i Lakselv. Det var faktisk en tre-språklig barnehage med norsk, samisk og kvensk-språklige barn og ansatte. Så kom bosniske barn og jeg ble ansatt som morsmålslærer.

Det betydde utrolig mye for meg å ha en jobb å gå til, og selv om det var en liten stilling så jobbet jeg fulltid fordi det alltid var noen som var syke og borte fra jobben. Jeg har ofte anbefalt innvandrere å søke seg til jobb i barnehager. Språklig er vi nesten på samme nivå med barn, og man får en fantastisk mulighet til å lære om norske tradisjoner i lag med barn.

På arbeidenes dag må vi også snakke om de utfordringene innvandrere møter i arbeidslivet. Det er en kjensgjerning at innvandrere ofte bemanner de tyngste lavtlønnsyrkene. Hele 70 % av de ansatte innen renhold har innvandrerbakgrunn. Én av seks kommunale omsorgsarbeidere er innvandrere.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik advarer myndighetene om at ukrainerne som kommer hit er spesielt utsatt for sosial dumping. Hun presiserer at vi ikke må tillate at norsk arbeidsliv ødelegges av grådige og kriminelle, som ser sitt snitt til å utnytte flyktninger som befinner seg i en fortvilt situasjon. De skal inn i skikkelige jobber i et organisert arbeidsliv.

Det er allerede rapportert om flere tvilsomme hendelser. Når arbeidsgivere utnytter billig arbeidskraft, dumpes lønnsnivået for resten også. Når arbeidstakerne ikke snakker språket godt, dumpes også kravene for helse, miljø og sikkerhet.

Her må vi i arbeiderbevegelsen være på vakt! Våre nye landsmenn må sikres et kompetanseløft innen arbeidsrettigheter slik at de ikke må stå alene mot arbeidsgiver. Arbeidsrett bør inn i norskopplæringen!

Sosial dumping er en av de største utfordringene vi har i norsk arbeidsliv. Arbeidsgivernes jag etter billig arbeidskraft har ført til et arbeidsliv der bedrifter ansetter utenlandske arbeidere med dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidere. Dette er en utnyttelse av mennesker som ønsker og trenger jobb. Den eneste løsningen mot sosial dumping, er allmenngjøring av tariffavtaler!

Vi må ta med oss de verdiene vi feirer i dag for å løse krisene som kommer: Frihet, likhet og solidaritet. Vi skal møte de ukrainske flyktningene med omsorg, muligheter og raushet. Husk at for å integrere, må noen inkludere.

«Til slutt blir vi alle fortellinger.» sa forfatteren Margaret Atwood.

Takk for meg og nok en gang, gratulerer med dagen!»

Gjengitt med tillatelse fra Sanja Pasovic, Rjukan 1. mai 2022.

Radio Rjukan er lokalradioen for Tinn og Hjartdal kommuner, og har siden 1. september 1987 gitt deg lokale nyheter og lokale innslag fra Rjukan, Tinn og omegn.

Ansvarlig redaktør: Ole Jon Tveito

Radio Rjukan etterlever pressens etiske regler administrert av NPF.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) –
Vær Varsomplakaten (VVP).

Radio Rjukan

NO 984 755 961 MVA

Såheimsvegen 30, 3660 Rjukan

Postboks 4, 3661 Rjukan

post@radiorjukan.no

35 08 24 20

Bingotelefon: 35 08 24 24

Redaktør: 93 00 40 93

Radio Rjukan sender på FM.

FM 104,1 – 105,0 – 106,5 – 107,0

Facebook


Copyright © Radio Rjukan AS



Alt materiale er kopirettslig beskyttet og ikke tillatt kopiert uten avtale.



Utviklet av Fairmedia