Det var visekonstabel Karoline Sando ved KNM Roald Amundsen som holdt soldatens tale ved minnestøtta ved Rjukan kirke 8. mai i år. Vi har fått gjengi talken i si helhet:
«Kjære veteraner, kjære medborgere
8 mai 1945 ble Norge igjen et fritt land, etter 5 års okkupasjon. Siden da har vi hvert år feiret frigjøringsdagen. Vi gleder oss over et fritt og demokratisk Norge, og samtidig hyller de som kjempet, og ga sitt liv for landet, og for at vi, skal få leve våre liv i frihet.
Under krigen var forsvarsviljen stor. Både blant soldater og sjøfolk, og blant sivile kvinner og menn som arbeidet i det stille, med å levere meldinger, distribuerte illegale aviser, gjemme flyktninger, og gi en hjelpende hånd til de som trengte det. Drømmen om den norske friheten forsvant aldri disse årene.
Erfaringer fra krigen førte til at Norge ble en aktiv bidragsyter for fred og stabilitet. Siden andre verdenskrig har mer enn 100 000 norske kvinner og menn tjenestegjort, både en og flere ganger, i rundt 100 operasjoner over hele verden. 60 av disse har mistet livet. De har vist den samme viljen som motstandsfolk under krigen, viljen og ønsket om å forsvare noe større enn seg selv. De har sånn tro på det de verdiene de er vokst opp med at de er villige til å kjempe for at andre skal få oppleve det samme. I dag tjenestegjør norsk personell i Irak og Kuwait, Litauen, Sør-Sudan, Bahrain, Egypt, Israel/Syria/Libanon og Mali, samt på en fregatt som nå avslutter oppdrag i Middelhavet.
Norske soldater løser oppdrag, både hjemme og ute. Det trenes, øves, evalueres og terpes hver eneste dag, for å bli bedre, og for å være forberedt. Selv om de over hundre tusen nordmenn som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner er nøye utvalgt og godt trente, er det 60 som har omkommet. Veteranundersøkelser viser også at 10,4 prosent sliter med psykiske senskader etter oppdrag, og omtrent like mange med fysiske skader. Dette sier oss mye om hvor store belastende situasjoner som kan oppstå der ute.
Frihet kommer ikke gratis. Som frihetsforkjemperen Gunnar Sønsteby så ofte poengterte; frihet må ikke tas for gitt, men kjempes for hver eneste dag. Utviklingen i verden rundt oss viser at Sønstebys ord i dag kanskje er viktigere enn på lenge. De fleste av oss har vokst opp med et Norge, og et Europa, i fred. Vi har hatt frihet til å ta egne valg, frihet til å ytre egne meninger. Vi har aldri behøvd å flykte eller frykte for egne eller andres liv.
Situasjonen i dag viser at dette ikke er en selvfølge. Igjen er det krig i Europa. Da Russland gikk inn i Ukraina tidligere i år, endte en tid med fred og stabilitet på kontinentet. Europa er igjen preget av uro og konflikt.
Russland har lenge gått i hva vi anser som gal retning; rettigheter som pressefrihet, ytringsfrihet og valgfrihet forsvinner bit for bit og er nå helt borte. Nå ser vi at russiske soldater i Ukraina nærmest systematisk bryter Genevekonvensjonen. Det er åpenbart for oss alle at frihet og fred ikke er en selvfølge.
Også i det norske forsvaret blir planer, ordreverk og beredskap gjennomgått og revurdert. Det er bevilget mer ressurser til materiell og oppøving i alle grener. Dette er en naturlig del av det å være klar hvis det oppstår behov i forbindelse med krise eller støtte til allierte og NATO.
Det å være veteran og soldat, det står det respekt av. Du har tatt et valg. Et valg om å verne noe større enn deg selv. Vi er individer i et fellesskap, men prioriterer alltid fellesskapet først. Det er også derfor vi lykkes. Vi soldater kjemper om det blir krevet. Vi vet hva som er forventet, og vet hvilke tap en krig kan medføre. Vi kjemper for frihet, for våre felles verdier, for demokratiet, og for Norge. Til alle tidligere, nåværende og fremtidige soldater: takk for friheten.
For alt vi har, og alt vi er.»
Talen er gjengitt i sin helhet med tillatelse av Karoline Sando 8. mai 2022.
